Foto: Medvirkende foran fra venstre: Therese Bustadmo, Therese-Angelle Khachik, Gard Sandaker-Nielsen, Helene Fevang. Bak fra venstre: Lise Strandberg, Raag Rolfsen, Leif Rune Sundli. (Sandefjord kirke)
Leder i Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nilsen, holdt preken med utgangspunkt i Romerbrevet kap.8 vers 31-39. Her kommer den gjengitt:
Vi har akkurat lest at INTET kan skille oss fra Guds kjærlighet. Men mange av oss har likevel opplevd nettopp dette. Kirken har skilt oss fra Gud. Kirkens budskap har skilt oss fra Gud. Mennesker er blitt skjøvet ut i mørke, ensomhet, selvdestruktivitet og død. Så langt har det gått, at mange verken kunne tro på seg selv eller på Gud. Aller minst har en våget å tro på at en selv er omfattet av Guds kjærlighet.
Tegn er et viktig ord i Bibelen – ikke minst i Johannesevangeliet. På gammelgresk er ordet semeion – tegn på norsk. Evangeliet forteller om mange tegn – og de peker alle fram mot Jesus død på korset – og på hans oppstandelsen. Tegnene utfordrer oss – og skal hjelpe oss til å ta stilling til Jesus – og skape tro. Og det ultimate tegnet Gud gir til menneskene – til oss som leser det, er Jesu oppstandelse fra de døde – hvor Jesus seirer over døden. Livet selv – kjærligheten – vinner.
Det første tegnet som fortelles om, er vinunderet i Kana. Jesus er gjest i et bryllup og han gjør vann til vin, for bryllupsfesten var sluppet opp for vin. Gjennom dette tegnet viser Jesus noen av Guds krefter i denne verden. Underet er et tegn - en forsmak på det som skal komme.
Tegn møter vi ikke bare i Johannesevangeliet. Tegn kan også vi få og erfare. Tegn som peker framover – og gir tro og håp. Og kanskje også åpner for kjærlighet.
På tross av mange harde og destruktive ord har heldigvis skeive også fått noen tegn- noen undere.
Den første gudstjenesten i Åpen kirkegruppe i 1976 vil jeg kalle et under. For hva er oddsen for at noen trosser både kirken og det skeive miljøet – og nekter å ville velge mellom å tro, å være seg selv – og elske. Det at fellesskapet ble drevet fram av denne lengselen – av dette håpet om en Gud som elsket også dem – tror jeg er et tegn til oss om hvordan Den hellig ånd virker i denne verden.
Første gang noen våger å fortelle sannheten om hvem de er, er også et under. Som mange opplever som en frigjørende, en transformerende opplevelse. Et spaltet – delt liv – blir ett. Vi blir helere. I 2003 og 2004 holdt jeg på med akkurat den øvelsen selv. Det var vondt og ufattelig utmattende. Men jeg ble et helere menneske etterpå. Hode og hjerte – tanke og følelser – ble koblet sammen.
For meg er også dannelsen av Åpen folkekirke i 2014 et tegn på at Gud finnes og virker i denne verden. Og det å kunne stemme for å åpne kirkerommet også for skeiv kjærlighet var i seg selv helbredede. Urett ble gjort rett – i alle fall litt.
Første gang vi møter regnbuen i Bibelen, er som et tegn. Etter syndefloden, lover Gud Noah at det det aldri skal sendes en slik utslettende flom over jorden – Guds eget skaperverk igjen. Regnbuen er et tegn på Guds løfte til menneskene.
Regnbuen har fortsatt å være et tegn i moderne tid. Regnbueflagget har blitt et tegn på kamp for like rettigheter, mangfold og inkludering. Et tegn på at her er du velkommen akkurat som du er. I en ugjestmild verden, har flagget blitt et symbol på at vi er skapt og elsket akkurat som vi er. Derfor der det så destruktivt at vi har kommet dit at regnbueflagget blir sett på som splittende. For Pride er ingen ideologi – og regnbueflagget viser til et humant samfunn. Et menneskelig fellesskap.
Jeg bor på Grünerløkka og har en løperute opp langs Akerselva, til Nydalen videregående skole. Da jeg kom dit i forrige uke, ble jeg møtt av et stort, vaiende regnbueflagg øverst på flaggstangen.
Da slo det meg. Tenk om Bamble videregående skole hadde heist regnbueflagget da jeg begynte der i 1994. Hvor mye mer hadde ikke jeg trodd på meg seg – at jeg var elsket akkurat som jeg var – at det ikke var noe feil med meg. Det var en trist følelse -for jeg kjente på en tunghet – på sår – som kanskje ikke hadde vært der. Så kjente jeg glede over hva elevene i Nydalen slipper å tenke om seg selv. At tidene heldigvis har endret seg. Denne utviklingen må vi fortsette å kjempe for.
For det er fortsatt noen som forteller oss at LHBT+ er mer syndige enn andre. Bare fordi vi er som vi er – og kanskje er så heldige at vi blir forelsket i et annet menneske. Vi skal fortsette å være tydelige – å rope fra takene: Kristus diskriminerer ingen! Og ingen makter og myndigheter – eller andre kristne – kan skille oss fra Guds kjærlighet. For vi er alle ett i Kristus.
I en syndig verden må Gud gi oss tegn for at vi skal tro. For at vi skal holde ut og håpe på en bedre morgendag.
Åpen kirkegruppe, Åpen folkekirke, regnbueflagget og alle dem som våger å tro på seg selv og fortelle hvem de er og har kommet ut av skapet – har gitt meg tro og håp – og gitt meg mot til å leve og til å elske.
Det finnes ikke noe destruktivt i det.
I fjor markerte vi 50 år som lovlige mennesker i Norge – 50 år siden sex mellom menn ble tatt ut av straffeloven som en forbrytelse. I biskopenes uttalelse i 1954 ble det sagt at homofile utgjør en trussel av verdensdimensjoner. Snakk om å umenneskeliggjøre mennesker. Det biskopene gjorde den gangen, er livsfarlig.
Så derfor er det så viktig at vi feirer den aller første regnbuemessen her i Sandefjord kirke i dag.
Kirken må overkompensere – bli overtydelig. For hvert destruktivt ord som har falt og dør som har blitt stengt, må det gjøres ti ganger så mye godt. Kirkedøra må være vidåpen. Derfor er Pride viktig for kirken – og kirken viktig for Pride. Kirkens tilstedeværelse og åpne dører viser vei til den oppstandne Kristus. Til påskedag hvor Kjærligheten forvandler selv død til liv. Det er ikke hvilken som helst kjærlighet som er utgangspunktet for vår kjærlighet. Nei, det er at Gud har elsket oss først. Vi er elsket – derfor kan vi elske.
Kirkens engasjement for Pride er med det også et tegn for verden – og for folk. Et synlig tegn på at Gud ikke gjør forskjell på folk – i en verden som ofte ikke gjør annet.
Her i kirkens rom er det ikke forskjell på oss. Vi er like perfekte og utilstrekkelige. Vi er ikke annet enn mennesker som trenger hverandre – og trenger å tro at vi er gode nok. At vi er elsket akkurat som dem vi er.
Vi erfarer at Guds verden sprenger rammene i denne verden – vi ser et glimt av Gud- Guds kjærlighet. Og som alt annet i denne verden, er det ikke varig. Det er derfor det er et tegn- som peker på noe større.
Nå skal vi synge en salme som vanligvis blir sunget når det er dåp. Første vers her:
Det skjer et under i verden
hver gang et barn blir til,
over det gryende livet
lyser Guds skapersmil.
Ingen på jorden er himlen så nær som barnet han tar i sin favn.
Dette synger vi om dåpsbarnet. Men i dag er det du som er dette barnet. Hver enkelt av dere er et under – et tegn på Guds kjærlighet og skaperkraft. Og over oss lyser Guds skapersmil. Tenke på det, neste gang noen prøver å skille deg fra Guds kjærlighet og fellesskapet. At Guds skapersmil lyser over akkurat deg.